NORGE RUNDT MED

BERIT ÅS

10. april 2008 - 10. april 2009

Hjem Om Berit Ås Norge rundt turneen Artikler Kontakt oss Lenker

Jubileumsforedragene:
13. april: Kvinner som har tenkt"
8. mai "Skal vi krige hele tiden? Er freden en dårlig spøk?"

Resten av foredragene fra "Norge rundt med Berit Ås" turnéen vil etter hvert bli tilgjengelige.

En DVD med arr. i Gamle Logen blir ferdig i løpet av sommeren. Du kan bestille en på forhånd. Kontakt oss

Hilsningstaler:
Gerd Brantenberg

Jens E. Kjeldsen

Gina Barstad


Hilsningstale til Berit Ås på Phønix i Fredrikstad 9.juni, 2008
 
Velkommen til borgerskapets og plankebyadelens patriarkalske høyborg – klubbselskapet Phønix – der vi nå skal lytte til og hedre en av Fredrikstads store døtre – nemlig den sosialistiske patriarkatbekjemperen Berit Ås.
            Vi befinner oss med andre ord i svært passende omgivelser. Her møttes byens herrer til kortspill og pjolter – og her hadde de sitt nettverk. At vi skulle møtes her på denne måten hadde vi nok liten anelse om den gang vi lekte som småjenter i byens parker – for her var kun adgang for menn. Bare når det var ball slapp kvinnene inn. Men nå skal vi på et annet ball. Vi skal på foredragsball med Berit Ås.
            Og legg merke til – når hun endelig får ordet – at hun av og til slår over i et språk som røper hennes opphavssted. Det er især når hun vil gjengi noen tanker fra folkedypet. Men – hun kommer neppe til å åpne sitt foredrag med å si ”Lange flate ballær på vengane”. Skjønt hvem vet? For man vet aldri helt hva Berit kan finne på. Og hvis hun åpner med å si ”Lange flate ballær på vengane” – så vil hun ha en dypt sosiopolitisk begrunnelse for å si nettopp dette – og vil klare å gjøre det til en metafor for verdenssituasjonen.
            Kort sagt, la meg sitere Ibsen. ”Det – i sin livsførsel at realisere sine idealer – mener jeg er det høyeste et menneske kan nå til”. Etter sigende – og det vil nærmere bestemt si lektor Alf Tveterås på Den gule anstalt – ytret Ibsen disse ordene om Bjørnstjerne Bjørnson. Og hvem av de to Berit ligner mest på er unødvendig å si. Berit Ås har gjennom mer enn et kvart århundre – på mange måter – vært vår tids Bjørnstjerne Bjørnson.
            Ikke fordi hun har skrevet stor poesi. Hun har begrenset seg til bøtteballetten og russerevyviser, og ikke har hun skrevet ”Ja, vil elsker”, heller. Men hun har med sitt liv og sitt virke skrevet et langt større dikt – nemlig ”Ja, vi elsker denne verden”. ---
            Det positive – oppdriften – alltid dette: ”Løft ditt hode, du raske jente!” - - engasjementet i en befolkningsgruppe i et lite land på et sted ingen har hørt om, denne ustoppelige viljen til å gjøre noe der urett skjer, evnen til å skape glød om en sak – for å hjelpe, og for å forandre situasjonen – det er dèt som gjør Berit til vår tids Bjørnstjerne.
            Vi har ikke så mange sånne typer her i landet. Hun er en atypisk politiker. Hvorfor? - - Jo, - punkt 1 -  fordi det er helt umulig å ikke forstå hva hun sier. --- 
            Jeg vet ikke om noen politiker som er så konkret som henne. Hun er så god til å beskrive situasjoner, land hun har vært i (og hun har vært i over 60 land), mennesker hun har truffet – slik at du ser dem for deg. Og jeg tror dette blant annet er grunnen til at hun har blitt så berømt for hersketeknikkene. Hun er jo den rene skuespiller når hun skal forklare hva de går ut på. Og – punkt 2 - hun kombinerer et høyt abstraksjonsnivå - basert på forskning gjennom en årrekke - med helt jordnære eksempler. Og punkt 3 – hun tillater seg å bruke fantasien. Og punkt 4 – hun er morsom å høre på.
            Kort sagt: Hun lager system i galskapen.
            Det er vel derfor noen innbiller seg at hun er gal. Ho er`nte rektig nævla, ho derra der, vel? Men de forveksler de to tingene. Hun griper fatt i galskapen. Det er derfor hun kan virke litt gal. Hun vil ikke gi seg. På slike helt opplagte ting som forskjellsbehandlingen av kvinner og menn – og mishandlingen av Moder Jord.
            Og det er derfor hun kan være en slik ledestjerne.
            Ja, det vil jeg si, Berit – la meg få lov til å komme med et personlig vitnesbyrd her – vi befinner oss jo tross alt i de frie vitnesbyrds og vekkelsesmøtenes kjerneområde – fra den første gang jeg møtte deg – hvilket var hjemme i vår stue i kvinnekollektivet på Grefsenplatået i Oslo i 1976 – der du kom fordi du hadde fått en stor og foreløpig dypt hemmelig idè – altså, fra første gang jeg traff deg – har du vært en stor inspirasjon – p.g.a. din måte å være på, å snakke på og å tenke på.
            Altså – her kommer du – og du var jo høyt på strå, må du huske på – vi så opp til deg, du satt på Stortinget, du hadde vært på TV mange ganger, du var berømt, du var landets første kvinnelige partileder – men så kommer du altså opp til oss unge feminister – setter deg i sofaen, slenger bena oppunder deg og gir deg til å gomle på et medbrakt rundstykke mens du legger ut om din nye og hemmelige plan – hvilket er en gjennomorganisert aksjon for å dokumentere kvinners situasjon i landet – på alle områder, i alle yrker – sport, politikk, litteratur, - overalt. Og mens du sitter der, får du oss til å føle at nettopp VÅR medvirkning vil være av avgjørende betydning.
            Dette var den såkalte kvinnepolitiske aksjonen, som kom til å mobilisere hundrevis av kvinner rundt om i landet. Aksjonen avskaffet ikke kvinneundertrykkelsen på et blunk. Men den strukturerte og konkretiserte ankepunktene, og den fikk varige følger for organisering av kvinner i Norge. Og den bidro til dette nå så beryktede kvinne-nettverket som vi visstnok ikke bør ha.
            Men hvorfor i all verden skal ikke også kvinner få sitt Phønix? Neida. Ingen kvinner bør egentlig kjenne hverandre. Det er noe snusk og fanteri. Huff og huff. Hva er det menn har drevet med i alle år, da? Annet enn å kjenne hverandre – og å kjønnskvotere hverandre inn i all verdens stillinger over en lav sko? 
            Ja, det er slike tanker du inspirerer til. - - -
            Nå feirer Berit Ås sin 80-årsdag med en foredragsturnè, og i dag har hun altså kommet til hjembyen Fredrikstad. Hun startet dette hasardiøse foretagendet med en storstilt invitasjon til den Gamle Logen i Oslo den 13. april. På forhånd var hun litt nervøs for at det ville bli for voldsomt. Her planla man et stort arrangement – med foredrag og taler. Men hva om nå bare et par snes venner og bekjente innfant seg, sånn i all pliktskyldighet? tenkte hun. 
            Det motsatte skjedde. Den dagen ble det en kø foran den Gamle Logen så lang at den  bare kunne sammenlignes med folkevandringen til det nyåpnede operabygget samme dag. Dette var tydeligvis de to store begivenheter i hovedstaden denne søndagen. Den nye norske operaen – og Berit Ås.
            Sammenligningen mellom opera og Berit Ås bør muligens ikke strekkes for langt, men faktisk er det ikke vanskelig å fortsette med den, for helt sentralt for begge er at man har dette som heter en stemme. I Berit Ås` tilfelle for så vidt den før nevnte bøtteballettsopranen, men i sin politiske sjel er hun en dramatisk Wagner-alt som varsler undergang om ikke menneskeheten skjerper seg.
            På det stappfulle møtet på Litteraturhuset i Oslo den 17. april - under presentasjonen av ”Ild fra Asker”, sa Berit: - Når man nærmer seg den siste delen av livet, så spør man seg: Har jeg vært til nytte? Har jeg gitt noen gode råd? Hun sa at denne tanken hadde vært en ledetråd for henne.
            La meg da komme med et nytt lite vitnesbyrd. Vi spoler oss 22 år tilbake i tiden – til våren 1986. Den våren var jeg på en stor turnè i USA med ”Egalias døtre” (fra vestkysten til østkysten), og da jeg kom til New York sprang atomreaktoren i Tsjernobyl. På alle amerikanske TV-kanaler meldtes: ”Nuclear cloud over Scandinavia”. Bilder ble vist av hvordan atomskyen fra Tsjernobyl hadde beveget seg nordover og nå dekket det meste av den skandinaviske halvøy. Alle som bodde der risikerte å bli utsatt for livsfarlig stråling.
            Min umiddelbare reaksjon på dette var: Jeg vil hjem!
            De vennlige amerikanerne sa: ”I guess at the moment you`re safer here!”
            Men jeg ville ikke være ”safe”! Jeg ville hjem til Norge. Min tanke var: - Jeg vil hjem til Norge. Og jeg vil hjem til Berit Ås og spørre: Hva gjør vi nå?
            Det er veldig rart. Men det var altså disse tankene jeg hadde. Hjem for å dele skjebne med mine nærmeste - og hjem til Berit for å høre hva hun tenkte.
            Endelig i mai kom jeg hjem til Europa med mellomlanding og liten turnè i England.
             I England sa de at atomskyen fra Tsjernobyl var omtrent så farlig som å røke en sigarett pr. dag. Og da jeg endelig kom hjem til Norge, snakket ingen om atomskyen. Her var man bare opptatt av at Gro nettopp hadde overtatt som statsminister etter Kåre. Ja, det var visst noe cesium 90 i lav som rensdyrene spiste, så man burde helst ikke spise rensdyrgryte akkurat nå.
            Det oppsiktsvekkende ved denne hjemreisen i 1986 var at jo mer jeg nærmet meg den livsfarlige atomskyen, dess mer ble den bagatellisert. - - -
            Men så var det en liten notis i avisen. Berit Ås holdt et seminar om katastrofen i Tsjernobyl på Kvinneforskningsinstituttet i Ullevålsveien. Jeg troppet opp og hørte Berit sette ord på vår berettigede frykt.
            Her er et menneske og en politiker som ser sannheten i kvitøyet. Dette er farlig. Hun henviser til Rosalie Bertells bok ”No Immediate Danger”, som handler om atomtrusselen og hvordan den fortrenges og forvrenges. Og her er jeg ved en kjerne av det Berit Ås har lært meg. Og jeg tror hun også lærte sine barn dette da de var små. Ved å se en fare i øynene blir man mindre redd.
            Akkurat det. Det er en paradoksal lærdom. Vi vil helst bare fortrenge alle frykteligheter, og især skjerme våre barn for dem, men nei: Ungene blir mindre redde av å vite enn av å ikke vite. Bare ved å erkjenne de farer vi står overfor kan vi bekjempe dem.--- 
             La meg avslutningsvis gå tilbake til det flate nivå. Den på vengane. Jeg påsto, som dere hørte, at Berit Ås er en atypisk politiker – og jeg håper jeg har gitt et visst belegg for dette i denne lille doktoravhandlingen – men noen atypisk kvinne er hun ikke. Heller ikke noe atypisk menneske. Hva mener jeg med det? Jo, min hypotese er at det beror på hennes oppriktighet. Hennes ærlighet. Det er dette som gjør henne til en typisk kvinne og et typisk menneske.
            Å være menneske – kvinne eller mann – betyr å ha mot til å vitne om sine erfaringer. Og har man hode til det, kan man også sette disse erfaringene i system. Det er dèt Berit Ås har gjort, og gjør. - -.
            Det fremgår imidlertid av den morsomme biografien Ebba Haslund – i sitt 91.ende år - nettopp har skrevet om Berit Ås – at noen typisk husmor er hun ikke.
            Her fortelles at etter noen måneders ekteskap med Dagfinn Ås, ymtet Dagfinn noe om at han lurte på om hun kunne lage noe annet enn speilegg til middag. Nei – Berit visste ikke om noe annet enn speilegg. – Hvorpå hun faktisk begynte på en husmorskole for høyere kokekunst. Ebba Haslund bemerker her i biografien i parentes: ”Så dypt har forfatteren av denne boken aldri sunket”.
            Jeg tror Berit må ha lært seg noen gryteretter på dette kurset for høyere kokekunst, og mølje kjente hun vel fra før etter sin oppvekst i Fredrikstad – og praktisk var det å kunne den slags, idet hun skulle invitere folk hjem for å løse verdensproblemene.
            Et høyere mål enn lange flate speilegg på vengane har hun alltid. Hun vil at ballen skal gå i mål. Og ballen – det er jordkloden. Jordkloden må score. Men i motsetning til det som er tilfellet på en fotballbane, må man trå varsomt på ballen. Man kan ikke skalte og valte med den. Jorden er ikke et leketøy. - - Men slik de typiske politikerne styrer den i dag, tyder alt på at resultatet blir mølje.
            Vi gleder oss til å høre festforedraget – med gode råd for å unngå mølje på banen.
(Utenfor manus: Som gebursdagspresang har jeg tatt med en lydbokutgave av ”Egalias døtre” – det var naturligvis en stor opplevelse for meg å dra på turnè med denne boken i USA – og samtidig kom altså Tsjernobylulykken, som fikk meg til å tenke disse tankene om deg).
            Gratulerer med ditt 80-årsball, Berit!
 
                                                                                                          Gerd Brantenberg