13. april Oslo: "Kvinner som har tenkt - finns de?" Kommer også på DVD sammen med hele arrangementet. Lagt ut

30. april Nesna: "Likestilling i arbeids- og samfunnsliv. Hersketeknikkene er de utgått på dato? Historiske tilbakeblikk og aktuelle utfordringer."

8. mai Lillehammer: "Skal vi krige hele tiden? Er freden en dårlig spøk?" Lagt ut

9. juni Fredrikstad: "Det startet i Fredrikstad og ledet meg til Himalaya! Viktigheten av barndommen for voksenlivet."

SKAL VI KRIGE HELE TIDEN ? ER FREDEN EN DÅRLIG SPØK?
Foredrag i Lillehammer 8.mai - 2008

I dag er det 8.mai. Den som har levd lenge har en historie å fortelle om dagen i dag. Den som her i byen og i alle norske byer og bygder feires med flagg. Det er FRIGJØRINGSDAGEN!

Folket jublet i gaten i 1945. Endelig var vi fri. Endelig skulle vi kvitte oss med tyskere i gatene og de skremmende ordningene; passersedlene som vi måtte ha når vi fra Fredrikstad skulle besøke bestefar og bestemor i Askim. Det grusomme i å være lukket i et avgrenset område av fienden. Som SÅ OSS hele tiden. Som krevde å få total kontroll over våre liv og bevegelser.Nå var den slutt på den krigen som skulle gjøre slutt på alle framtidige kriger. Klart vi jublet.
Aldri mer krig.
Aldri mer tyske soldater og norsk politi, med deres bajonetter i ryggen,- i døra midt på natta for å hente pappa og sende ham i arbeidsleir. Aldri mer en pappa som kom hjem og veide 47 kilo og ikke kunne la noe mat bli stående igjen på frokostbordet. Men måtte spise det alt sammen. Ingen visste når det neste gang ble mat å få. Særlig når de så de utsultede russiske fangene som lå i leir ved siden av de norske lærernes arbeidsleir der oppe i Kirkenes.
Nå er det en tekst som slår meg som et sleggeslag. Jeg finner fram til ”Køkken-rullen”, de danske Kvinder for Fred`s lille hefte med den ussynliggjorte artikkel – i alle deres lands aviser – om ”Konklusionerne fra tribunalet om Israel og Folkeretten afholdt den 26. og 27. januar 2008 i København”

”Under tribunalet er der blevet aflagt vidnespyrd af palæstinske kvinder og børn løsladt fra
israelske fængsler, ekpertvidner, læger, advokater m.f.l ( se vedhæftede liste) Seks danske
eksperter ( se vedhæftede liste ) har på baggrund af vidnernes udsagn forholdt seg til følgende
spørsmål:
1. Overholder de israelske myndigheder deres forpligtelser som besættelsesmagt over for palæstinensiske kviner og børn i israelske fangenskab?
2. Udsættes palæstinensiske kviner og børn i israelsk fangenskb for en behandling som bryder med internationale konventioner og FN´s torturkonvention ?
3. Overholder Israel FN \ s konvetion om børns rettigheder, når det drejer sig om fængslede palestinenssiske børn .”

Ekspertpanelet konkluderer med at Israel ikke overholder sine forpliktelser på punkt 1 og 3 verken når det gjelder Geneveprotokollen eller FN´s konvensjon om barns rettigheter. Men det er konklusjonene på punkt 2 som i minnet kaster meg tilbake slik at jeg husker hvordan min uttærede pappa så ut. Det står:
”Ad. 2.
Konklution: I mange lande anvendes tortur, men oftest av politiet, for å få opplysninger eller en tilståelse. I Isreal er tortur imidlertid så særdeles udbredt i fængsler, hvor den kun kan have til formål at ydmyge og nedbryde fangens personlighed. Dette lykkes i vidt omfang og der rammer ikke alene den direkte torterede , men hele familien,.barnet , hvis forældre har mistet deres forældrevne,
Fordi de torterede efter torturen ikke magter at handle empatisk. Forældrene lider, hva enten det er dem selv , der er torteret eller de ser resultatene av tortur af deres børn. Da 40 % af de palæstinesiske mænd har været fængslet – og de flæste torteret er hele befolkningen således berørt. Mange lider av PTSD (post traumatic stress disorder), men som et af vidnerne bemærkede, de løslades fra et lukket fængsel men kommer ud i samfundet, der er et åbent fængsel. De lider derfor ikke alene av PTSD, men også af CTSD* ( continous traumatic stress disoprder ).” (1) (Stjernen er satt inn av meg )

Det var DET hele vår familie opplevde: At det var noe galt med ham hele tiden etterpå, ja helt til han døde. Vi led med ham i alle de resterende åre-ne. Og det slår meg at slik har familiene til de hjemvendte veteraner det fra krigene i Vietnam, Irak og Afghanistan hatt det. Den Nobelfredspris-belønnede Alva Myrdal ( som dere ser bilde av på plakatene ute i hallen ), (2) skriver om det i sin bok på side 42 ” Föenta staternas aktiva innblanding i det indokinesiska kriget yppades många dystra fakta om de två och en halv miljon amerikanska veteraner som tjänst-
gjort i Sydöstasien :

”Av dem som var gifta innan de reste till Vietnam hade 38% separerat eller skilt sig innom ett halvår efter hemkomsten. Ca. 500 000 Har begått självmord efter avslutad tjänstgöring. Inte mindre än 175 000 har förmodligen använt heroin sedan de lämnat tjänsten. Över 400 000 man i de väpnade styrkorna som deltagit i striderna hade fått annat än hedrande avsked…………. ”

Det er disse dokumentariske tall som presser seg på. Hva som skjer etter krigene og som det militære system ikke tar ansvar for. De ulykkelige hjemvendte som IKKE gjennom krigshandlingene har mistet sin evne til empati. De som har mistet den kan sikkert gå videre i det militære på høyere nivå, de kan sikkert bli dyktige leiesoldater. Men de er et fåtall. Det er de mange normale evetyrlystne unge menn vi har ødelagt; det største diskriminerende overgrep våre samfunn utøver overfor unge menn. For disse som Alva skriver om , med referanse til amerikansk helsestatestikk, fikk IKKE sine navn inngravert på den store monumentale svarte steinen utenfor det hvite Hus. Det gjaldt bare de ca 59 000 som døde under krigshandlingene.

I mine forelesninger i USA og Kanada om ettervirkningen etter krigs-handlingene fant jeg til min forbauselse at i den amerikanske utgaven av Alva Myrdals bok ” Spelet om nedrustningen”(3) var alle disse opplysningene om veteranene strøket og også referansene i litterasturhenvisningene bakerst.
Derimot finner vi krigshandlingene beskrevet slik de ble opplevd i en annen bok : ”UP COUNTRY” av veteranen Nelson De Mille. Denne mur-steinen på 560 sider om hans gjenoppleving av krigen ved å reise tilbake til områdene der de mest grusomme hendelsene utspilte sg. har blitt en bestselger og har blitt lest av store deler av den engelsktalende befolkning i verden.. Det er i denne boka at forfatteren også stadig opplever at de hjemvendte veteranene dør av kreft, noe han tilskriver bruken av USA´ s kjemiske krigføring, spredningen av Agent Orange over løvverket i skogene, slik at ikke Viet Cong - soldater skulle kunne skjule seg i jungelen.(3). Men han beskriver ikke hva langstids-effektene av Agent Orange har blitt på nyfødte i Vietnam, selv om han minner oss om at mer enn 3 millioner sivile i måtte bøte med livet under denne krigen. Det er noe jeg kommer tilbake til senere.

I dag ser jeg flaggene. Jeg nyter solskinn og fredelighet her i denne vakre by som har huset fredsbyggende institusjoner som Nansenskolen , med sin kom-petanse på trening av kvinner og menn til å gå inn i konfliktløsende arbeid i og etter kriger. Jeg sørger over de innestengte og torturerte palestinere som vi gjør så lite for å verge, de som har fått sitt FN-tildelte landområde på 45 prosent redusert til et oppstykket og okkupasjonstruet 22 prosent; de som hindres i arbeid ved visitasjon på alle Israelernes sjekkpunkter, som fattiggjøres ved at okkupan-tene har hugget ned et par hundre tusen av de oliventrærne som ga oljeproduksjon og det økonomiske grunnlaget for palestinernes livsopphold.
Jeg skjemmes ved at Norge investerer i den elektrisitetsforsyning som stoppes av okkupantene og fører til at verken mat kan kokes eller sykehusets instrumenter kan steriliseres eller operasjoner kan skje hvis strømmen brytes.

****************************

Aldri mer krig ?
For et vidunderlig vær og for en fin mottagelse jeg har fått! Her våkner jeg tidlig i YKK - huset, der eldre vennlige damer steller blomstene og sørger for at flagget heises i tide. De har opplevd FRIGJØRINSGDAGEN alle sammen og vet hvilken betydning den hadde. De har gledet seg over at besettelsen endelig var over og at vi kunne med den største optimisme, bygge landet opp igjen og stå dem bi i Europa som hadde fått sine byer lagt i ruiner!
Jeg hører på en måte min mammas stemme der hun som nestleder i den landsomfattende Yrkes-Kvinner Klubb reiste på konferanser rundt om i verden. Stadig hevdet hun at slike fredelige konferanser ga oss mulighet for å forstå alle andre lands problemer. I bakgrunnen lød min fars vedvarende stemme gjennom 30-årene: at om vi alle lærte oss et felles språk så ville vi også forstå hverandre. slik at all krig ble slutt. Så leste han Bjørnson´s ” En glad gutt ” på esperanto.
Den dyktige journalisten fra G.Dagningen sitter foran meg. Det er kvelden før mitt festforedrag i Lillehammer kinosal, utlånt av kinosjefen til premieren på den dokumentarfilmen som handler om meg,” slik jeg ER”, sier de, NÅ i mitt 80ende år. Anette Musdalslien, heter journalisten, og det flagrer forbi meg en munter uanstendig ide om at kanskje det her i Gudbrandsdalen til og med er en museflokk som har sin egen li !
Hun spør om hvordan jeg fortsatt kan være så aktiv , så engasjert ( et ord jeg ikke liker ) og så optimistisk? Hvordan det kan ha seg at jeg ikke gir opp og tar det litt mer med ro? (4) Spørsmålet former noe nytt i min bevissthet. Jeg tror at jeg kunne bli så forhåpningsfull og aktiv fordi jeg var ung i en tid da alle ting syntes å kunne lykkes. Kanskje var jeg også påvirket av min aktive misjonær-familie der onkler og tanter dro til Kina og Madagaskar for å frelse hedninger og vise dem veien til et nytt og bedre liv.
Hva vet jeg? Barndomsopplevelser setter dype spor; så dype at en i voksen alder kan glemme følelsene, men fortsatt bevare troen på at ” det nytter ”
Men om nå ungdom i vår tid IKKE får denne optimisme forankret i troen på at alt vil kommer til å bli bedre, fordi det nå er slik at det aldri mer bli fred i verden?

En annen journalists tekst slår meg med forklarende styrke. Det er åpningssetningen i den berømte John Pilgers bok fra 2002, der han skriver:” Da USAs visepresident Dick Ceney sa at ”krigen mot terrorismen” kunne vare i femti år eller mer, minnet ordene hans om George Orwells store , profetiske verk 1984.Det later til at vi skal leve med trusselen og illusjonen om endeløs krig, for å rettferdiggjøre økt sosial kontroll og statlig undertrykklese., mens makten forfølger sitt mål om globalt herredømme.” (5)

Og regjeringen Bush´s ord i den senere tid ringer i ørene: om at den nødvendige okkupasjonen for å gjøre dette landet til et sant demokrati vil kreve at amerikanske og ” de samarbeidende lands” tropper muligens vil måtte stå der ikke bare i 50, men kanskje i 100 år. Hvis en er ung og dette er dagens beskjed, hva betyr det for muligheten til å tro på freden ? ” FRED I VÅR TID ”, som også er et av fredsbevegelsens slagord; vil unge tro på det ? Eller den ” ZEITGEIST”, som tyskerne sier, vil den være et kvelende rammeverk som fratar mange unge troen på at å delta i en fredsbeve-gelse er noe som nytter; en fredsbevegelse som de i lys av USA-imperiets overlegne krigsplaner ikke kan føre til forbedring. Og sletts ikke til ”en varig fred ”!

På journalistens spørsmål er kanskje det svaret: At det kan bero på hva som har påvirket en av forestillinger og oppfatninger i ens unge liv når en preges sterkt av tanker om det liv som skal formes. At vi i 1950-årene levde i en annen tidsånd en dagens. Men at dette ikke kan være hele forklaringen . For det finnes jo unge som i dag vil bekjempe krig, tortur og urettferdighet. De aksepterer ikke at FREDEN er en dårlig spøk, forfattet og kjempet for av en utgamle foreldre som er naive og irrasjonelt gammeldagse i sitt syn på virkeligheten.

Disse unge finner vi i grunnen over alt: De er 1000 i PRESS i Redd Barna ´s ungdomsbevegelse. Vi finner dem i skolene når det på OD: Operasjons Dagsverk ( slik dere så det på filmen ”Om å leve forut for sin tid ”, her i dag (6) der et par hundre elever fra videregående skoler kaster seg ut i aktivitet for å sette lys på og motarbeide barnearbeid, barneprostitusjon, barnesoldater og tortur av millioner av småjenter form av kjønnslemlestelse.

Vi finner dem i partienes ungdomsbevegelser, i solidaritetsgrupper med urfolk, i antikrigsbevegelsen og i solidaritet med det palestinske folk så vel som med de flyktningskarer som NATO ´s og andre krigsherrers militærbruk og våpenbruk driver fram i ulike områder på jorden.
Om en drept amerikansk soldat fraktes hjem med ære, i en kiste svøpt i det amerikanske flagg, med presters tale og generalers ros og heder, med hilsener fra landenes presidenter og statsmenn så er det millioner av drepte og sårede sivile som aldri får den samme heder og omtanke.
Sivile tap teller vi ikke, opplyser lederne av de militære styrker i Irak. Men det gjør legetidsskriftet Lancet. Et sted mellom 60 000 og 600 000 er drepte, anta-kelig heller er det siste tallet riktigere enn det første, skriver de. Et konservativt estimat er at for hver drepte person finnes det 10 sårende, gjerne lemlestede. Flere millioner er drevet på flukt inne i sitt eget land Irak. Noen millioner røm-mer til nabolandene ---. mens den såkalte demokratisingen fortsetter.

Her ute i hallen kom det en mor til meg og fortalte at hennes sønn ville til Afgahnistan. Det kunne være interessant å høre hva han mente han kunne oppleve der : Intenst kameratskap? Dødsspennede hverdag ? Det ” å få bruke noe av det vi hadde lært i det militæret? – som jeg hørte noen unge menn som var på vei dit sa. Eller kan det være storheten i å hjelpe et land til å kvitte seg med Taliban og krigsherrer som utviser den største forakt for sine kvinner ?

Vår kvinnelige leder i Norges Storting´s forsvarskomite fra 2002 til 224, Marit Nybakk, mener at DET er en av de store oppgaver som skal løses i Afghanistan.

” Her i Vesten lukker vi øynene for den groteske behandlingen kvinner blir utsatt for fordi det ikke rammer oss. Så kom 11.september og seinere den USA-ledete krigen for å bekjempe Talibanstyret og terrorverket al- Qaida. Dette er en helt nødvendig krig, ”sa hun.

Her er hun på linje med den kjærlige presidentfrua USA ´s omtanke for sin mann, egne barn og hele det amerikanske folket. I USA ´s største massemedier viste Laura Bush seg å være rene feministen - hun ble ” kvinnen som talte det patriarkalske Afghanistan midt imot ”, skriver forskeren Berit von der Lippe i sin faglige artikkel: ” Taushetens kjønnede retorikk i fortellinger om krig ” (7)

Til moren som spør meg hva hun skal råde sin sønn til, forteller jeg om en annen mor som nettopp fikk sin sønn hjem fra førstegangstjenesten i Afghanistan.
”Nei, dit vil han ikke tilbake ”, sa hun.

Som konklusjon på denne første del av mitt foredrag understreker jeg hvor mye jeg tror den alminnelige atmosfære av åpenhet og myndighetenes sanne språk gjennom massemediene legger grunnlaget for om hvorvidt nye generasjoner fortrenger eller gir opp å se kampen for fred og rettferdighet som noe som angår dem. Mange anser rett og slett at kampen allerede er tapt på grunn av den tid vi lever i. Men hvem er mest interessert i at vi gir opp? spør jeg.

*********************************
Det er noe som har forrang i patriarkatet. Leser vi historiebøker så handler de om krig, erobringer, konsentrasjonleire , dødsmarsjer og helter i seiersrus. Vi finner det igjen i skjønnlitteraturen. Hvor mye handlerer om kvinnenes innsats? En opprørt og viktig fredskvinne i Norge under 2en verdenskrig her i Norge, pedagogen Helga Stene, påpekte at når det gjaldt historie om menn under krigen så må vi ha hatt minst 26 hyllemeter om deres innsats. Om kvinnenes innsats har vi kanskje 26 millimeter, sa hun. Vi aner hvilken stor sosial innsats kvinnene gjorde. Men historien skrives ikke for eksempel de kvinner, med Helga Stene i spissen, som sto for den store foreldreaksjonen som satte de tyske okkupantene på plass.(8)

Er FREDEN en dårlig spøk ?
Det er vanskelig å tro når en ser bilder av alle de alvorlige menn som i FN´s Sikkerhetsråd og nedrustningsforhandlingene i Geneve som stadig snakker om fredforhandlinger og konfliktløsninger, diplomatisk framstøt og planer om nedrustning. Men vi får mistanke om at det mest er spill for galleriet: Det skal ha blitt fattet 59 FN-resolusjoner mot Israels angrep og okkupasjon av Palestina som nå sitter tilbake med mindre enn halvparten av det området de fikk ved delingen av landet mellom dem og israelerne .Men all implemering av resulasjonene med resolusjonen som bakgrunn har blitt stoppet av en stormakt: USA har nedlagt veto.
USA kan starte en folkerettslig krig selv om den ble forsøkt avverget med tusenvis, ja millioner av protestanter i gatene verden over. I Norge ble det avverget å sende soldater til støtte for USA folkerettslige invasjon i Irak. Men en fikk en følelse av at det var på nære nippet og at statsminister Bondevik nærmest måtte be om unnskyldning da han orienterte president Bush Norgs vedtak.
Russlands krig i Tetsjenia foregår med uforferdet styrke. Hvor er FN?
Når disse menn ikke får det til, hvilke krefter står er det selv en så tung institusjon som FN opp mot ? Er det fordi de som virkelig har makten sitter med et hånflir og gjør nøyaktig som de vil ?
I så fall forplanter hånfliret seg ned i fredsorganisasjonene på mange måter. Det kan da ikke være så enkelt som det at de yngremannlige medlemmene av FN´s nedrustningsutvalg i Geneve en kan si: at selv om Alva Myrdal hadde gode nok planer for ned - og avrustning, så stemte imot : ” For hu snakka akkurat som morra vårres”, sa de.(9) ”For du skal ikke tro på det morra di sier, Du skal ikkr tro på hu. Du skal ikke tru på hva morra di sier, for morra di er ei ku!”(10)

Da den 400 000 kvinnenes fredsaksjon, WISP i USA avfødte en underavdeling i Norge som ikke bare fikk opprettet et Nedrustningutvalg, men kjøpte et skipssykehus til kompensasjon for det sykehuset i Alger som ble bombet i stykker, var det ikke verdt en setning i mediene. Da Det norske WISP protesterte ved alle atommaktenes ambassader på hver atombombeprøvesprengning og mot lagring av amerikansk militærmateriell på norsk jord og la fundamentet for” Kvinner For Fred” ( en organisasjon som er meningsskapende i mange andre land enn i Norge ), inspirerte til 5 fredsmarsjer med tusenvis av deltagere i Europa og Amerika, men til relativt liten oppmerksomhet i landet. Når Gunnar Garbo, en av Nedrustningsutvalgets oppnevnte menn i sin tid spurte en ekspedisjonssjef i utenriksdepartementet om utvalget i det hele tatt hadde hatt noen virkning, fikk han svaret ”Vi fikk da i alle fall stoppet alle disse ………. kvinnene!”(11)

Under statsminister Bondevik ble bevilgningen til fredsarbeidet redusert med 65 prosent og FREDSRÅDET som var en paraplyorganisasjon over alle Norges fredsgrupper måtte stenge sitt kontor. Da kvinner For Fred før FN-møtet i 1980 hadde iverksatt en innsamling av 500 000 underskrifter fra 22 land mot atomvåpenkappløp og for bruk av våpenmilliardene til mat ville ingen av Nordens TV- eller radiostasjoner dekke overleveringen av underskriftene til FN´s generalsekreter i Kjøbenhavn. Men da Eva Nordland, Marie Borge Refsum og Edith Burud trakk vognen med alle underskriftene opp gjennom midtgangen i konferansesalen var det, sa Einar Førde, som var en av de norske deltakerne: ”den eneste gang taket løftet seg under hele konferansen.”
I boka som Else Skjønsberg skrev om ”Kvinnenes fredsbevegelse på åttitallet ”- med støtte fra PROSUS og Stiftelsen Kvinneuniversitetets” Fond for Forskning og Formidling”, beskriver hun hendelsen slik :
” 14 juli er D-dagen for "Kvinner For Freds" første aksjon. Fredsoppropet sammen med 500 000 underskrifter overrekkes FN´s generalsekretær. Stedet er åpningsseremonien for FN´s 2. Internasjnonale Kvinnekonferasnse i København og mange norske fredskvinner har funnet veien dit, bl. annet Edel Havin Beukes, Anne Grieg og Bett Romstad. De nordiske fredskvinnene har fått en halv time til disposisjon og den danske initiativtakeren ( av programmet ) Bodil Graae, holder appell. Med seg har hun sine nordiske samarbeidspartnere og en kjerre med underskriftslister. Eva Nordland* skriver om reaksjonene på aksjonen:
”Vi gikk gjennom konferansesalen og - etter en pause - ut av salen. I løpet av den tiden dette tok, opplevde vi noe merkelig. Vi ble omfavnet av dem som var i nærheten hvor enn vi kom. De trukket våre hender, klappet oss og kysset oss og takket oss for det initiativ nordiske kvinner her hadde tatt. Fra alle kanter ble det sagt at vi måtte fortsette og at man håpet at dette bare var en begynnelse til noe som kunne vokse og bre seg ut til stadig flere land i verden.
Under vår vandring mellom benkerekkene der den svære forsamling var plassert, kom vi også forbi den japanske delegasjon hvis reaksjon gjorde særlig sterkt inntrykk. Tårene trillet nedover kinnene på noen av dem mens de omfavnet oss og takket oss og ba oss om å fortsette arbeidet.”

I Else Skjønsberg´s bok skriver hun om norske kvinners kamp mot utplassering av nøytronbomben, om flertallet i Norge mot NATOS planer om modernisering og presset mot MacNameras inkludering av atombombebruk i NATOS nye strategikonsept: At de skulle kunne nyttes til førstegangsangrep hvis det var tegn til at krig truet alliansen, - om dannelsen av Kvinner for Fred i forfatterinnen Margaret Johansens leilighet i Norge der mandat og målsetting for bevegelsen ble formulert og om protesten mot utplassering av 572 nye atomraketter i Europa i 1983. (12) Det er formodentlig alt dette, ” skrullete arbeidet ” ekspedisjonssjefen, nevnt ovenfor, mente myndighetene hadde fått stoppet ved oppnevningen av et Regjeringens Nedrustningsutvalg.
I boka skrives det om en mengde andre initiativ, nasjonale og internasjonale som Kvinner for Fred startet eller deltok i sammen med den verdensomspennende organisasjonen ” Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, IKKF” (WILPF). Denne har over 40 avdelinger verden over og har konsultativ status i FN. Men Skjønsbergs bok er nesten ukjent, har blitt lite omtalt og like lite brukt i undervisningen i norske høyskoler og Universitet som Birgit Broch-Utnes bok ( brukt hyppig i utalndet ): ” Education for peace.” (13)

Med all denne usynliggjøring, ble jeg selv opptatt av å få større innsikt i hvilke mekanismer som kunne ligge bak og forårsake fortrengningen og ikke - interessen for kvinners fredsarbeid. Vi var jo ”FREDSLANDET” med en Nobelpris innstiftet av en våpenoppfinner som i enkelte land ble jaget ut fordi hans oppfinnesler av torpedoer og sjøminer skadet og drepte folk under produksjonen.
Han er det reist statue av utenfor Det Norske Nobelinstitutt. Mens kvinnen som skrev boken ” Ned med våpnene”, Bertha von Suttner ikke har noen statue i ”fredslandet” Norge. Men vi har en stor plakat med hennes bilde her ute i hallen. Hun inngår i vår store plakatutstilling "Kvinner som har tenkt". Uten henne ville neppe noen Nobels fredspris ha eksistert. Men det er her som i så mange andre forhold at det er pengene og menns æresbevisninger som skal synes.

Eller kanskje det er noe annet. Kanskje både fred og kvinner er motkrefter til patriarkatenes vilje til krig, våpenopplæring og våpenbruk, erobring og nedslakting av fiender - selv i vår moderne tid, slik general Norman Swartzkopf, i følge Der Spiegel gjorde det med 40 –50.000 irakiske fanger i ørkenen under første Golfkrig. Og at det var på grunn av sin store krigsinnsats han ble invitert til Norge for å snakke for konge og generalstab om sitt utmerkede lederskap?

Jeg bestemte meg til i alle fall å prøve ut i hvilken gard hva kvinner skriver blir oversett av fredsinteresserte menn. Da statsviteren Bernt Hagtvedt i sin tid spurte meg om jeg ville bidra til en 5.del av hans bok ” Den vanskelige Ulydigheten ” (14) svarte jeg AT DET IKKE VAR NOEN VITS I DET.” Det vil ikke være noen som leser det” svarte jeg. Men Hagtvedt var standhaftig og jeg bidro med kapittelet : ”Den usynliggjorte ulydigheten ”om WISPenes innsats. Da de 14 anmeldelsene forelå med både en og flere referanser til alle de andre forfatterne, professorer og topppolitikere, men ingen merknader til min del 5, ansatte jeg den unge sosiologen Judith Aksnes til å gjennomføre en analyse av status, fagbakgrunn, litterær bakgrunn og andre kjennetegn på de forfatterne som ble anmeldt sammenliknet med de kjennetegn jeg selv hadde. Bare ett slo ut. Det var at del 5 alene var skrevet av en kvinne.(15) Analysen var så god at den ble sendt til Dagbladet og ble antatt som kronikk. Men den kom aldri på trykk. På forespørsel noe måneder senere fikk den kvinnelige sosiologen Aksnes vite at det hadde gått så lang tid siden den var innlevert at den ikke var aktuell lenger.

Det var da min nå avdøde mann. sosiologen og boligforskeren Dagfinn Ås sa, med et trøstende smil: ”Sannelig er du dyktig som har utviklet en teori med påstander om usynliggjøringens forutsetninger og som får den demonstrert til stadighet !”

Hvis kvinners fredsinnsats er noe som usynliggjøres - så sant den ikke skjer i det militære eller på andre måter på menns premisser - hvorfor ? Kan det være at våre krigerske samfunn ikke ønsker at kvinner får innsikt i modeller og framgangsmåter som vi har brukt og som med suksess har hindret eller stoppet krigsinnstas? At vi kanskje har avverget massakrer og våpenutplasseringer, påpekt overgrep på sivilbefolkninger, på at kvinner og småjenter som voldtas og drepes, protestert mot brudd på internasjonal rett og FN´s konvensjoner? At selv om vold inngår i utviklingen av vår tids mannsrolleadferd med avlæring av empati i hæren så vil stater og øvrigheter enda ha et snev av interesse for ikke å bli framstilt som uanstendige lovbrytere i den siviliserte verden ?

*********************************
Virksomme tiltak.
La oss se litt på noen av de vellykkede kvinnedemonstrasjonene, til tross for at når de virkelig blir vellykkede greier ofte menn å ”kuppe” seg til æren for dem. Jeg skal bare nevne tre av dem,( til tross for at det finnes mange, mange flere vi ikke får vite om : Greenham Commen-kvinnenes og Helen Caldicott s internasjonale organisasjon som ble dannet under navnet ”Physicians for Respon-sibility ” og som ved sin etablering motarbeidet både bruk av atomvåpen og utvikling av atomkraft før den ble kuppet av to leger hvis ambisjoner var å få Nobels fredspris. Samt den amerikanske organisasjonen WISP ( Women´s International Strike for Peace ) som iverksatte utallige antikrigstiltak.(16)

Greenham Commen - kvinnene var ca 20 i tallet og gjennomførte en del aksjoner som best kan beskrives som ”adferdens retorikk ” Dette er beskrevet i boka fra to forskere fra Bergens Universitet i boka : ”Virksomme ord” (17)
Den gjelder når personer benytter seg av framgangsmåter som er synlige, orgginale, ev. provoserende , men virksomme. Adferden er ikke for å fremme egne interesser eller egen, men for å få brakt synlighet og betydning av saker fram i lyset. Disse kvinnene, som hadde forlagt seg i en leir utenfor den engelske militærbasen, der de omtalte Pershingrakettene var lagret i siloer hadde bestemt seg for å gjøre alt de kunne for å få fjernet dem fra britisk jord.

Det første de gjorde var å fortelle TV-selskap og andre medier om at de en nyttårskveld planla å innta basen. Dagen var den siste i året, nyttårsaften, og de regnet med at på denne kvelden ville det vanke både alkohol og fest blant vaktmannskapene. Derfor var på den dato de burde slå til. Militærbasen var omgitt av meget høye gjerder, vanskelige å forsere. Men kvinnene hadde skaffet seg lange stiger og filler og klær som de hadde surret rundt de trinnene som ville komme i berøring med pigger og ståltråd på toppen av gjerdene. I nattens mulm og mørke stilte de stigene opp mot dem, kløv over og ned på den andre siden og så opp på de siloene som huset rakettene. Og da sola steg opp og mørket vek fra område, kunne de tilkalte media. Mediafolkene kunne ikke dy seg. Dette var for stort: Å se disse kvinnen danse på toppen av silotakene . De filmet begeistret. Det måtte vises over hele landet !

Det sies at statsminister Margaret Thatcher ble rasende. Det hevdes at hun tilkalte hjelp og bevilget noen tusen pund for å få stoppet disse kvinnene.Så ble de da fra tid til annen trukket i søla tvers over leirete og våte marker. Noen skal ha fått brukket både armer og bein . Kvinnene selv at de ikke kunne ha menn med på aksjonene. For de ville ikke latt være å motsette seg slik behandling. De ville protestert eller slått tilbake.
Gruppens neste aksjon fikk også hele det engelske folk til å le.
Med nøyaktige observasjoner og filmopptak hadde de oppdaget at vaktmannskapet ved inngangen til basen av og til beveget seg ut av de sementboksene av noen vakthus de satt i når de lot bommene gå opp for viktige materialforsyninger ut og inn av området. Det hendte også at de gikk ut og tisset samtidig.

Det var da kvinnene slo til. Raskt løp de fram og inn i vakthusene, låste døren etter seg og vinket muntert til vaktene som nå ikke kunne komme inn om de aldri så mye ville. Dessuten begynte de å leke seg med bommene; lot dem gå opp og ned , noen opp og andre ned, alt mens vaktene hyttet og ropte skjellsord til de forbaskende okkupantene. Det endte med at ingeniørvesenet ble tilkalt. De skar toppene av de forskansede vakthusene og så ble kvinnene halt opp gjennom taket.
Kvinnene hadde sørget for at det hele ble filmet og filmen har blitt vist på utallige demonstrasjoner og fredsleire. Vi må anta at den engelske statsministers raseri ikke kjølnet.

Det var selvsagt en viktig ting at store grupper av engelskmenn var enige med dem i at disse forhatte rakettene skulle fjernes. Da jeg selv var i London , i juni 1984 ble det tillyst en demonstrasjon fra Hyde Park og gjennom Londons gater fram til Trafalgar Square.
Klok av skade med hensyn til hvordan pressen i maktens interesse alltid under rapporterer antallet, bestemte jeg meg for ikke å gå i demonstrasjonen, men å sette meg på fortauskanten et sted langs ruten og å fotografere så mange seksjoner, fagforeningsfaner, fredsplakater og framtredende personligheter som mulig. Ved å se på mine utallige bilder og å multiplisere dem opp med seksjonenes antall rekker, fant jeg at 200 000 mennesker måtte ha deltatt i demonstrasjonen..
De gikk 20 i bredden og marsjen varte i 2 timer.
Dagen etter rapporteres det i en enspalter i Times at det var 40 000 som deltok.

Geenham Commen - kvinnene hadde enda ikke nådd sitt mål.
De tilkalte kvinner fra fredsbevegelsene i hele verden og 30 000 kom. Det var meningen at de skulle rive ned de høye gjerdene, For en av kvinnene i leiren var fysiker . Hun hadde overbevist de andre om at når så mange mennesker bare begynte å rugge på gjerdet ville de kunne få det til å svinge mer og mer og til sist ville det falle. I Else Skjønsberg´s bok fortelles historien slik i forbindelse med utdelingen av Fredsprisen til Alva Myrdal:

10 desember blir endelig også Alva Myrdal satt tilbørlig pris på. Det hun ikke fikk i 1981 får hun nå Nobels Fredspris…………Etter en kort innledning overlater hun presentasjonen til sine to døtre som understreker sammenhengen mellom nedrustning, teknologiutvikling og vold i samfunnet. Tildelingen ser Myrdal som en æresbevisning ikke bare for sitt arbeid for nedrustning, men også som reduksjon av vold i sin alminnelighet. Hun har tre råd til fredsbevegelsen: Vi må synliggjøre oss, skaffe oss kunnskap og innsikt og gjennomskue de løgnene som fortelles oss. Hun gir også honnør til kvinnene generelt og til norske kvinner:.

”A mighty protest movement, speaking the language of common sense in more and more countries, has now arisen to confront all these forces that are engaged in the armament race and the militarisation of the world. For the moment this movement has been most noticeable in the Netherlands and Norway …. In this popular movement, women, as well as more and more churches and professional organisations, are every- where playing a leading role”

Mens Alva Myrdal feires i Oslo kommer 30 000 kvinner fra hele verden til Greenham Common i England på toårsdagen for ”dobbeltvedtaket” for å ”omringe” den amerikanske våpenbasen der. De gjør et, bokstavelig talt – tar hverandre i hendene i en 15 km lang rekke rundt leiren. Aksjonen gir støtet til opprettelse av tilsvarende fredsleire utenfor 100 militærbaser i Storbritannia, samt kvinnefredsleire i Belgia, Nederland, Tyskland, Italia ( Sicilia), Australia og USA. Mange norske, som Anna Karina Kvalvik og Birgit Gripsrud kom fra IKKF i Stavanger.
Amerikanske Ann Thon som bor i Tronheim deltar med norsk flagg på ryggen for å –”gjøre det jeg kan for å forebygge krig ”(Arbeideravisa 4/ 12/ 82) Slik tenker vel alle de 30 000 som deltar ( i rivingen av gjerdet.). (Siste parentes er føyd til av meg. B .Å.) ( s. 58. Op. Cit)

Greenham Common – kvinnene gjør et siste ”stunt” da en gruppe med officersfruer i høyhælte sko og fine kåper inviteres til å se seg om i leiren. Da sniker en del av Greenham Commonkvinnene seg med. De er godt utkledd som fine fruer og blir ikke kroppsvisitert. Hadde de blitt det ville man funnet at de i sine dype lommer hadde flere sprayflasker med farget maling. Da de blir vist noen ulovlig stasjonerte amerikanske flyene som er sølvfarget og vanskelig å oppdage mot høy himmel tar de sprayflaskene opp og gir flyene en omgang med farge.
Det er vanskelig å vite hva grunnen var til at det ikke ble reist tiltale mot dem i denne saken. Kanskje var det fordi flyene var der ulovlig og at en ikke ville ha oppmerksomhet og kritikk rettet mot styresmaktene for det. Kanskje var det fordi en ikke ville at befolkningen skulle få vite at disse kvinnene nok en gang hadde ” inntatt ” den uinntakelige basen.

I Australia begynner legen Helen Caldicott sitt arbeid da hun oppdaget hvor mange det var av gruvearbeiderne som utviklet kreft etter at de hadde tatt ut det uran som skulle brukes til å framstiller atomkraft / atomvåpen. Hun begynner sitt folkeopplyningsarbeid og får etter hvert fagforeningene på sin side med på å forby en rekke farlige arbeidsplasser. Under gjennomgåelsen av hvor disse gruvene ligger finner hun at de er i områder der urfolk fra gammelt av har myter om at noen av de hellige fjellene i deres område ikke må røres. Hun finner at de kanskje nettopp advarer mot en radioaktiv stråling som ellers ingen tidligere har vært oppmerksomme på.
Når hun kommer til USA får hun kjennskap til den store atomkraft - ulykken på Tree Mile Island. Ut fra sine tidligere erfaringer gjør hun grundige undersøkelser og lager filmen ” IF YOU LOVE THIS PLANET” (18) ( Filmens tekst er for øvrig blitt oversatt og utgitt i en hefte fra Kvinneverkstedet SFINXA fra Kvinnehuset i Oslo, med teksten ” Å skjære smør med motorsag ”
( 19 ) For filmen fikk hun en viktig FN -pris. Men atomkraftprodusentene , våpenindustrien og de militære skal ha vært mektig vrede over at hun ble belønnet for den.

Fordi hun som lege både hadde innsyn i hva svak radioaktiv stråling både ville kunne føre til svekkelse av immunsystemet og skader på reproduktive organer, mente hun at legene verden over måtte bli seg sitt ansvar bevisst. Hun tar derfor initiativet til å danne en verdenomspennende organisasjon : ” Physicans for Social Responsibility. ” Mandatet for organisasjonen var å kjempe både mot utviklingen av atomkraft og bruk og produksjon av atomvåpen. I sin iver for å få dette gjort kommer hun til Skandinavia. Hun bor i mitt hus i Asker sammen med sin daværende mann, tar kontakter så vel i Norge som i Sverige og Nederland og det hele synes å gå riktig bra.
En stund hører vi ikke fra henne. Men redaktøren av Øvre Smaalenes avis, Birgit Wiig, gjør det. Hun kan fortelle at det som har skjedd er at hun av noen av hennes styremedlemmer, noen mannlige leger, er blitt kastet ut av styret i den organisasjonen hun selv laget. De har endret foreningens mandat til utelukkende å dreie seg om kampen mot atomvåpen og det er nå blitt foreningens navn.
” Leger mot Atomvåpen ” Organisasjonen blir nå mer ufarlig og lettere anerkjent og de to legene, en fra San Fransico og en fra Moskva får etter et par år Nobels Fredspris. Helen Caldicott er glemt, usynliggjort og hennes utredning om Kampen mot atomkraft og høyradioaktivt avfalls lagring er ikke lenger sentrale temaer i foreningen.

I USA har WISP´har enene vært i gang siden den kalde krigen førte til angst og at folk begynte å lage tilflukstrom i sine egen hager. Riktignok hadde president Nixon erklært at en atomkrig neppe ville være farlig hvis de bare hadde nok spader nok – og en som dør kunne hekte den av hengslene og legge over seg under angrepet.(20) Men flere trodde nok at det måtte mer til. Selskaper tilbød ferdiglagede tilfluktsrom og ga råd om hva slags hermetikk som burde lagres der nede sammen med rent vann, hvis krigen skulle bryte løs. Dessuten måtte en ha våpen i fall naboer, som ikke hadde skaffet seg tilfluktsrom , ville forsøke presse seg ned i deres tilfluktsrom..
Det var antakelig da en prest legitimerte at en eier i en slik situasjon var i sin fulle rett til å skyte naboen - i selvforsvar - at det rant over for WISP´ene.

En veldig debatt kom i gang. Den fortsatte da de fikk vite om bruken av napalm som våpen og spredningen av kjemikalet Agent Orange i Vietnam for å defoliere skogen og finne eventuelle Viet Cong soldater som kunne ha skjult seg der. Da la en av WISP´enes ledere, Dagmar Wilson seg foran trailerne som fraktet napalmen fra Dow ´s fabrikker. Dermed ble både hun og organisasjonen erklært som nasjonens fiender som burde stilles til ansvar i McCarthys komite for u-amerikansk virksomhet. Det ble de. Men denne rettssaken ble en farse uten like og siden den ble vist på TV- for hele det amerikanske folk bidro rettssaken også til komiteens endelig.
Spesielt komisk var det da en av de gamle meddommerne, som kom for sent til sitt dommersete, bøyde seg mot nabo - dommeren og spurte: ”Excuse me, Sir. But what is un- american? Is it women or is it peace?”

400 000 WISPer demonstrete i San Fransico mot Vietnamkrigen. De hjalp unge menn å flykte fra soldattjeneste i Vietnam. De sto i på onsdager i ”VIGILS” på åpne streder og plasser, ofte sammen med kvekere, fagforeningsfolk og medlemmer av andre kirkesamfunn. Som gjesteprofessor ved University of Columbia deltok jeg i disse stille demonstrasjoner og kan vitne om hvor ubehagelig det var når hjemvendte unge veteraner kom helt opp i ansiktet på deg og truet med slag i og spyttklyser. WISPene debatterte offentlig, slik vi gjorde det i Norge, de som vi skrev opprop og artikler. De amerikanske kvinnenes kamp mot krig og atomvåpen engasjement og motstand er skrevet opp i en bok av historikeren Amy Swedlow. ( 21) WISP´ene ville vel i dag ha blitt rettsforfulgt etter den nye Patriot Act ( Patriotloven I, vedtatt et par dager etter 9/ 11.) (22)
I Norge har WISP´ene søkt flere kilder om pengemidler for å få skrevet opp vår innsats, men forgjeves. Ikke engang penger fra Alva Myrdals fond var tilgjendelig for oss. Da vi søkte fikk vi beskjed fra Nei til Atomvåpens leder, som bestyrte fondet at de ( Nei til Atonvåpen ) selv var så fattige at de ville egentlig trenge å få et stipend fram oss!
Disse kvinnenes aksjoner har vært med på å forme befolkningens meninger og villighet til å diskutere vanskelige utenrikspolitiske spørsmål. Men det har vært interessant å se hvordan kvinners innsats for å humanisere utenriks- og forsvarspolitikk har blitt usynliggjort, mistenkeliggjort og fornektet. Allikevel ser vi at kvinner hele tiden er med. Under en demonstrasjon mor rakettskjold 1.april utenfor Stortinget finner vi både at Stortingsrepresentantene Ågot Valle og Marit Nybakk avbildet i fotos under et større bilde av Oslos LO - leder Klei Fiskvik. De markerer sterkt motstanden mot å knytte NATO til USAs mye rakettanlegg i Europa.
Det kan til og med hende at de gjør det uten å vite hva slags ny militær teknologiske detaljer til oss, sine allierte og hvilke nye våpensystemer som kan nyttes både fra rakettskjold og jagerflyene skal
vi, som lydige samarbeidpartnere ikke bare svelge 1.gangsbruk av atomvåpen i Natos atomstrategi, men blindt akseptere nye våpen av en mye mer menneske- og miljøødeleggende karakter.
Enda mindre har vi fått vite om de store kampanjer, marsjer, protester og mobi-lisering av kvinner som ofte får innflytelse på spørsmålet om krig og fred i sitt land, mot rustningskappløp og våpenutvikling.

En kort stund står det noen linjer i avisen om ”Mødrene på Maja- plassen” de som år ut og år inn marsjerte med bilder av sønner, døtre og ektemenn som under militærjuntaen i Argentina forsvant. Lite fikk vi vite om de 400 000 kvinnene i USA som organiserte seg i WISP og motsatte seg Vietnamkrigen så massivt at de hjalp over 50 000 unge menn å flykte til andre land.
Hva fikk vi nordmenn vite om Dagmar Wilson, som la seg foran Dow ´s lastebiler som brakte napalm til krigshandklingene i Vietnam? Hva fikk vi vite om hvordan denne kvinnebevegelsen under en rettssaken reist av komiteen for u-amerikansk virksomhet spillte så intelligent som anklagede at rettssaken som ble TV - vist over hele USA ble så komisk at komiteens arbeid etter utsendelsen mistet all troverdighet og makt?

Hva har verden fått vite om de store fredsmarsjene i Europa: Fra København til Paris der tusener deltok ? Der den norske politkekren Sissel Røhnebeck talte ved avgangen fra Kjøbenhavn og den svenske statsminister Oluf Palme ved ankomsten til Paris? Hva vet vi om den samme fredsmarsj fra Stockholm til Moskva og Minsk, året etter i 1982 , eller om de to fredsmarsjene fra Oslo til Trondheim og den siste av disse fra New York til Washington? Disse kvinnene organiserte langvarige demonstrasjoner med Eva Nordland og hennes dyktige samarbeidspartnere i spissen? Hadde de noen virkning, der de marsjerte gjennom Europa og kirkeklokker ringte når de passerte? Eller på de russiske innbyggerne i en by langs ruten som plutselig fant at de ikke ville stå stille og se på demonstrasjonsmarsmersjen, men sluttet seg til, alle 40 000 før fredmarsjen tonet inn på byens idrettsplass? Nyttet det? (23)

La meg gi noen eksepler på at de nytter.
Det ene er hva jeg allerede har nevnt: den lille gruppen av kvinner i en leir utenfor en engelsk militærbase der Pershing rakettene var plassert.
Det andre er protesten mot plassering av neutronbomben i Europa. Det trist at slike antikrigskampanjer, som kunne ha tjent som modeller for vår motstand mot krig er at de får så liten og kortvarig oppmerksomhet i mediene.

*************************************
Hvordan kunne vi gjøre det?
Vi har med andre ord nok av modeller. Det er mange kvinner før oss som har motarbeidet den krigstrussel og våpenutvikling som vi i dag ser. Særlig skremmende kan de være å høre hva de fredsforskerne sier som er opptatt av våpenutviklingen.
I 2002 da jeg var i Hiroshima var det både en australier og en sveitser på byens fredforskningsinstitutt som understreket at det aller meste av forskningsaktiviteten i de store landene var på masseutryddelsesvåpen.
Det er skremmende er fordi brutaliteten er økende og at de som konstruerer disse våpnene er blottet for humanitet og empati . Jeg er redd for dem. Men jeg vet at det gjelder det å motvirke redsel, for mektige ledere satser på at når de skremmer en befolkning er det letter for dem å få støtte for beslutninger som vettuge folk ellers ikke ville ha støttet Et slikt eksempel er å hente fra nyere tid da statsminister Tony Blair fikk engelskmennene til å være med på å invadere Irak sammen med amerikanerne. Da ble de skremt med at Saddam Hussein hadde masse ødeleggelsesvåpen av en slik karakter at han kunne utrydde alt liv på de britiske øyer i løpet av et sted mellom 46 og 72 timer. Slikt virker.
Vi skal alltid huske hva Alva sa: vi må greie å gjennomskue løgnene som militære ledere og diktatorer/ manipulatorer serverer oss."

Mine fødselsdagsønsker?

Hva får meg til å ønske å involvere meg sterkere i antikrigsdarabeidet. Hva får meg til å ønske meg at norske kvinner og menn gjør det? Jo, fordi sivilbefolkningene rammes uhyrlig og fordi dette synes irrelevant fra krigernes side.
Og fordi nye våpen er slik at barn skades i mors liv, noe som fører til uhyrlig fortvilelse blant mødrene som har hovedansvaret for dem. Anette Groth rapporterte fra Vietnam at i 1996 ble 63 % av nyfødte registrert med fødselsskader. Et langtidsresultat av Agent Orange . Vi har blir løyet for. De tilstander som kunne mobilisere vår harme og vårt opprør usynliggjøres for oss.

I vårt land trodde vi f. eks. at vi var med på en humanitær aksjon gjennom Olje for Mat programmet for Irak. En gjennomgang av konsekvensene av dette hjelpeprogrammet er gjort av professor Mahmood Mamdani, professor ved ”The Department of International Affairs Studies at Columbia University”, USA. Det er uhyggelig lesing: om hvordan medisiner og vannrense - apparatur blir holdt tilbake av våre allierte venner og av en sanksjons komite med en nordmann som leder. Sult og sykdom drepte 1 og en halv million irakere, av dem ca 500 000 barn - til tross for hjelpearbeideres protester, bønn fra dem om nyorientering, Uniceffolk som har ga opp og i fortvilelse forlot sine jobber i protest mot det de kalte folkemord. (24). John Pilger, har etter mange siders gjennomgang i sin bok av denne utviklingen, spurt Madeleine Albright, som da var USAs ambassadør til FN: ”Vi har hørt at en halv million barn har dødd … er det verdt prisen? ” Albright svarte: ”Jeg synes det er et svært vanskelig valg, men prisen…. vi mener det er verdt prisen.”( Op cit )

Det har forsterket seg med årene det jeg stadig har sett: kanskje først med de utsultede barna i Biafra. Vi sendte hva vi kunne av tørrmelk og hermetiske varer og forsto ikke hva krigsherrene ønsket: Å sulte ut en befolkning. Av tre måter å drive krig på, sier en av USAs fremste strateger, er den å sulte ut en befolkning den mest effektive.

Men det ser ut til at det nå er andre effektive måter å ramme en befolkning på.
For meg betyr disse framgangsmåter en så uhyrlig måte å utrydde et folk på at det plager meg å tenke på det. Jeg henter begrunnelsen fra John Pilgers bok fra hans reise i Irak:
” Før Golfkrigen hadde vi bare tre-fire dødsfall på grunn av kreft i måneden”, sier dr. Al-Ali, kreftspesielisten ved byens (Basras) sykehus og medlem av Storbritannias Rojyal College of Physicians- ”Nå dør 30 – 35 pasienter hver måned, og det er bare på min avdeling. Det er tolv ganger økningen av kreftdødeligheten Våre studier tyder på at 40 til 48 prosent av befolkningen i dette området kommer til å få kreft i løpet av fem år i første omgang, og lenge etterpå. Det er nesten halve befolkningen. De fleste i min familie har nå kreft, og vi har aldri hatt sykdommen i slekten. Den har spredt seg til det medisinske personalet her på sykehuset og i går døde sønnen til den medisinske direktøren.
Vi kjenner ikke til den nøyaktige forurensningskilde, siden vi ikke får lov til å skaffe utstyr * til å gjennomføre en ordentlig undersøkelse, eller engang teste det forhøyede strålingsnivået vi har i kroppen. Vi har en sterk mistanke til utarmet uran, som amerikanerne og britene brukte i Golfkrigen over hele det sørlige kampområdet. Uansett årsak er det som Tsjernobyl her; de genetiske virkningene er nye for oss. Soppen vokser seg kjempestor, og fisken i det som en gang var en vakker elv, er uspiselig. Til og med druene i hagen min har mutert og kan ikke spises”

John Pilger forteller videre om barnelegen han møter som viser ham alle de syke barna som kanskje kunne ha blitt helbredet hvis de bare hadde fått medisiner. De kan ikke engang gi blodoverføringen for de får ikke blodposer..
Mens han gikk la han merke til at den kvinnelige barnelegen snudde seg og ble stående med ansiktet mot veggen. Hvorfor? Hun svarer: ”Ja. Jeg ble følelsemessig overveldet… jeg er lege; jeg kan ikke gi meg til å gråte, men jeg gråter hver dag, for dette er tortur. Disse barna kunne overlevd, de kunne levd og vokst opp, men når man ser sine sønner og døtre dø foran øynene på seg, hva gjør det med en ?”

Jeg har laget en stjerne i teksten ved navn og her senest i første sitatet fra Pilger. Det er samme historien som jeg hørte fra en fagforeningsmann fra Hiroshima for 30 år side da jeg var gjesteforeleser i Halifax, Kanada.. Der fikk befolkningen i Hiroshima heller ikke lov å diagnostisere seg selv. Der var undersøkelsesresultater fra byens hospital, som amerikaneren bestyrte, ikke tilgjengelige for dem og heller ikke de røntgenbildene som kunne ha hjulpet japanske leger i behand-lingen av sine pasientene.
Fagforeningsmannen var på tiggerstien i Kanada. Amerikanerne var nå villige til å selge røntgenbildene for noen dollar pr fot til japanerne, eller kanskje var det pr. meter?. Han reiste for å samle inn penger til dette innkjøpet.

Etter min mening er oppgavene nå å avsløre løgner og skaffe oss innsikt i den teknologi og den nye utvikling av bakeriologiske , radiologiske og kjemiske våpen som vi gjennom våre militære allianser har tatt i bruk.
Vi står overfor en ny verden der det ikke er tid verken til å fortvile, kalle freden for en dårlig
”damespøk" eller akseptere at vi skal krige hele tiden. Forløser vi angsten, trekker vi trollene ut i solskinnet så de sprekker. Da blir vi modige norske kvinner og menn som tar ansvar for mennesker, dyr og planter på den kloden vi har fått utlevert .

Takk for oppmerksomheten - Berit Ås.

Henvisninger til bøker, artikler og privat kommunikasjon.

1)KØKKENRULLEN NR 2. 2008. Red. Anita Petersen, Svend Trøstvej 5,1., 1912 Fredriksberg. Danmark. Tribunalreporter: Karen Henriksen.Tel + 0045 60 65 16 17, Email: henriksen@gmail.com

2) Alva Myrdal:”Spelet om nedrustningen “ ( se side 42 )
a) Raben & Sjøgren: Stockholm 1976 og 1997.ISBN 91 29 506 239
b) Engelsk tittel : ”The Game of Disarmament” Pantheon.USA

3) Nelson DeMille: ” UP COUNTRY ”. Warner vision books. First printing September 2002. Warner Books Inc. 1271 Avenue of the Americas, New York, N.Y. 10020 www.twobookmark,com “This book is a work of fiction. Names, characters, places and incidents
are the product of the author ´s imagination or are used fictiously. Any resemblance to actual events, locales, or person, living or dead, is coincidental.”

4) Annette Musdalslien: Artikkel I Gudbrandsdølen Dagningen 8. mai 2008: ”Laget filmportrett av et forbilde”

5) John Pilger: ” VERDENS NYE HERSKERE”. Forlag OKTOBER, Oslo 2003. ISBN 82 495 0185 – 3 ( www.oktober.no )

6) Oversikt over lover om utnyttelse av barn se: “Globalt Arbeidsliv, NYTT fra ILO“ nr 1. April 2008, spesielt sidene 36 og 39.

7) Berit von der Lippe: ”Taushetens kjønnede retorikk i fortellinger om krig .
”Artikkel i ”Materialisten, TIDSKRIFT FOR FORSKNING, FAGKRITIKK OG TEORETISK DEBATT” 3 – 29 ( S. 5 – 29 )

8) Helga Stene og den store foreldreaksjonen under den tyske okkupasjonen av Norge. Jeg, Berit Ås er på leting av hvor historien best er gjenfortalt for å tilføre foredraget dette før det ev. blir utgitt i bokform. Hvis noen av leserne kjenner denne historiske hendelsen i detalj bes de kontakte
meg på asberit1@online.no eller telefon / fax 66 84 61 65.

9) Personlig kommentar til B.Ås fra observatør i Geneve.

10) Norsk populær vise fra ca 2004(?) bl.a sunget av trubaduer og dikter: Preus.

11) Else Skjønsberg i ” Kvinnenes fredsbevegelse på åttitallet”. ProSus: Program for Research and Documentation for Sustainable Society.” 1998. ISBN 82 – 7480 –065 – 6.

13) Birgit Broch – Utne: ”EDUCATION FOR PEACE”
a: THE ATHENE SERIES, Pergamon Press ,New York, Oxford, Toronto, Sydney , Paris,
Frankfurt 1985, ISBN 0 – 08 – 032370 –7
b:” OPPLÆRING TIL FRED, ET FEMINISTISK PERPEKTIV”. På norsk i samarbeid
med : Internasjonal Kvinnelige for Fred og Frihet (IKFF) og Folkereising mot Krig. 1985.

14) Bernt Hagtvedt.Red:” Den vanskelige ulydigheten”. Pax Forlag Oslo 1981. Del 5 ”Den usynliggjorte ulydigheten” av Berit Ås.

15) Judith Aksnes: Kronikk levert Dagbladet med analyse av leser- og anmelder frekvens sett i lys av artikkelforfatternes sosiale kjennetegn.

16) Amy Swerdlow :”WOMEN strike FOR PEACE; Traditional Motherhood and Radical Politics in the 1960s. The University of Chicago Press. Chicago and London. 1993 . Chicago. ISBN(cloth) 0 – 226 – 78635 – 8.

17) Andre´ Johansen og Jens C. Kjeldsen: ” Virksomme Ord. Politiske taler fra1814 til 2005” Forlag……….utgiversted ……………År……………….

18) Helen Caldicott: ” IF YOU LOVE THIS PLANET.” FN-prisbelønnet film etter Tree Miles Island – ulykken ved atomkraftverket, der hun orienterer om helseskader ved radioaktiv bestråling.

19) ” Å skjære smør med motorsag” Norsk oversettelse ved Hege Hallset av filmen ”IF YOU LOVE THIS PLANET” - Utgitt og trykket av Kvinneverkstedet SFINXA, lesbisk trykk, Oslo.( noen eksemplarer finnes )

20) ” Without Enough Spades”. Boka om president Nixons uttalelse om å over- overleve en atomkrig. Boktittel, forfatter og utgiversted / år : senere.

21) Amy Swedlow ( op. cit nr. 16)

22) IRWIN ABRAMS- WANG GUNGWU: ed. ” THE IRAC WAR and its CONSEQUENCES. Thoughts of Nobel Peace Laureates and Eminent Scholars. WO World Scientific: New Jersey, London, Singapore, Shanghai, Hong Kong, Taipei , Bangalore . World Scientific Publishing. Co. Pte. Inc. USA- office: Suite 202, 1060 Main Street. River Edge.
NJ 07661. 2003. ISBN 981 – 238 – 588 – 6, og 981 –238 – 590 – 8.

23) nta – avisa, nr.2 – 2008 : ”Markering mot rakettskjold” av Helge Hagelund. Referat fra punktdemonstrasjonen foran Stortinget 1. april. Med bilder av appelleantene.

24. Forsideartikkel i Aftenposten 22.juli, 1082 av Fredmarsjen Stockholm-Moskva-Minsk. Ved marsjen gjennom en mindre russisk by tilslutter tilskuerne langs veien seg marsjen og det toner ca. 40 000 mennesker inn på byens idrettsplass under banneret: ”Nei til atomvåpen i Øst og vest. Våpenmilliardene til mat……….”

Mulige andre referanser vil kunne bli tilføyd senere, etter ev. omskriving av foredraget. Aktuelle bøker er skrevet av Kari Enholm og Johanne Åmlid.

Berit Ås.

Foredragsholderen forbeholder seg å forkorte og forandre teksten når den på et senere tidspunkt , ev, i bokform , blir bearbeidet for å gå inn i referatene fra alle foredragene på turen: ”Norge rundt med Berit Ås.”